Huldreblom

Epipogium. Epipogium av gresk epi = over. Pogium = skjegg. 
 Slekten Huldreblom har to arter. Den ene er Epipogium pinkum som vokser i  tropisk Asia, Afrika og Oseania. Den andre er Epipogium aphyllum som finnes i Eurasia.
    
    
 
Norske orkideer - Huldreblom - Epipogonium aphyllum

Huldreblom – Epipogonium aphyllum

Huldreblom

Epipogium aphyllum Schwartz. Aphyllum = uten blad. 
 Denne arten er en av de tre orkideene som mangler klorofyll, og lever saprofyttisk av døde plantedeler. Fargen er gulaktig til brun, og kan av og til gå over i mer purpurfarget. Blomstene er svakt bleikgule, har rødlige striper og planten blir mellom 10 og 20 cm høy. Den får vanligvis fra en til fire blomster med en søtaktig duft.

Huldreblom har aldri utviklet sitt eget fotosyntesesystem, men er fullstendig avhengig av sitt samliv med sopp i hele levetida. Den har et meget forgreinet og kompakt rotstokksystem som kan minne om enkelte korallformer. Rotsystemet er omsluttet av sopphyfer og et og annet år skyter huldreblom opp en blek purpurfarget stengel som kan ha opptil sju bleke, voksaktige og gulhvite blomster.

Den har funnet sin nisje i skogen på fuktig kalkrik mark i moserike nåle- og blandingsløvskoger og lever et underjordisk liv og viser seg bare når den blomstrer. Det er derfor ikke mange botanikere som har sett den. Midt inne i den dype mørke skogen kan den blomstre i juli eller august, men det kan gå mange år før du igjen ser den igjen på det samme voksestedet. På 80 % av de norske voksestedene er den bare sett én gang. Den bærer altså sitt navn med rette! Huldreblom har et østlig utbredelsesområde og finnes på Vestlandet bare noen få steder i Sogn. Ellers svært sparsomt og spredt i hele landet og har med sin spesielle skjørhet og sårbarhet i livsform ikke noe å stille opp mot moderne skogsdrift.

Huldreblom er fredet etter naturmangfoldloven og står på Norsk rødliste som nær truet.

Wikipedia