Flangre

Myrflangre, breiflangre, skogbreiflangre, jærenflangre, rødflangre. 
Navnet Epipactis gitt av grekeren Theophrastus rund år 50 f. Kr.

Flangreslekten (Epipactis) er en eurasiatisk slekt med rundt 57 arter som mangler knoller og har en krypende jordstengel. I Europa finnes flangre hovedsakelig i bjørkeskoger. Flangreslekten er en vanskelig slekt da artene kan utvikle en egen form i et miljø og samme art kan utvikle en noe annerledes form i et annet miljø.
Flangrene vi har her i landet er enkle å skille fra hverandre. Det er to flangrearter og to underarter i Norge. Flangrenes blader er spredt og festet oppover rundt stengelen. Blomstene som kan være tallrike er festet på en kort stilk. Mange arter er i hovedsak selvpollinerende.
Men de artene som vanligvis blir pollinert av insekter har nektar, og blir besøkt av forskjellige insekter noe som også avhenger av distrikt og

habitat. Blomstene til flangrene er en drikkeskål av nektar som lokker til seg veps, men nektardrikken er ikke en uskyldig drikk. Den inneholder en gift, og vepsen blir stadig mer i ørska etter som den drikker. Nektarskålen er plassert under pollenknapp og merke, og mellom disse finnes to pollinier som fester seg på vepsens hode. Med et besøk på neste blomst kan polliniet bli overført til arret.
Etter å ha tatt drikkerunder på flere blomster kan vepsens hode bli full av pollinier som den i sin påvirkede tilstand ikke klarer å kvitte seg med. Vepsen kan bli så påvirket av giften at den må krabbe til neste blomst fordi den ikke lenger er i stand til å fly. Flangrene får mange frøkapsler så pollineringen ser ikke ut til å være et problem.

Myrflangre - Epipactis palustris - Norske Orkideer

Myrflangre – Epipactis palustris

Myrflangre - Epipactis palustris - Norske Orkideer

Nærbilde av blomst

 

Myrflangre

Epipactis palustris (L.) Crantz. Palustris = som vokser på myr.
Myrflangre er vidt spredt og finnes i Europa til Sør-Italia, Balkan og nord til Skandinavia. I Asia går den sør til Iran og østover gjennom Sibir, Kazakastan, Kirgistan, Turkemenistan, Uzbekistan, Iran, Mongolia og Kina fra havnivå og opp til 1 600 moh. I Norge er den bare funnet noen få steder langs Oslofjorden, på Hvaler, Ringerike og på Jæren. Myrflangre vokser på ekstremrik myr eller våte enger.

Mange mener myrflangre er den mest eksotiske orkideen i vår natur, og at den er en vakker og særegen plante hersker det ingen tvil om. Myrflangre blir opptil 40 cm høy og har omtrent 15 blomster. Leppen til er todelt der den ytre delen er hvit med branngule prikker, og den indre delen er noe fortykket langs midtlinjen der den skiller ut nektar. Frøkapslene er hengende, og det må et kraftig støt eller vind til for at frø skal komme ut. Slik unngår myrflangre at frø faller rett ned på bakken og at nye planter blir konkurrenter til morplanten.

Myrflangre ble for første gang omtalt av biskop Gunnerus i Flora Norvegica i 1772 etter at den ble funnet på Snåsa i Nord-Trøndelag i 1769. Botanikere i ettertid tvilte aldri på en så habil botaniker som Gunnerus, men forekomsten har ikke blitt gjenfunnet. Da Norges store botaniker Axel Blytt døde i 1898 fikk han en flettet krans av myrflangre fra Asker der den da fantes i store mengder. Ekstremrik myr er den myrtypen som er best egnet til grøfting for jord- og skogbruksproduksjon. Svært mange ekstremrike myrer har blitt til jordbruksarealer og mange lokaliteter av myrflangre har gått tapt. Dette har medført at myrflangre nå er en av våre mest truete orkideer og i dag bare finnes på omtrent 10 myrer. De beste myrene hadde tidligere 1 1000 blomstrende myrflangre, men både myrene og flangrene er forsvunnet. Myrflangre er fredet etter naturmangfoldloven og vurdert som sterkt truet på Norsk rødliste 2015.

Naturvernforbundet

epipactis palustris flowers

Nærbilde blommsterstand